Stjernehimmel

Fant igjen dette innlegget p en gammel blogg, og synes det var litt fint. Skrev det nr jeg kom hjem fra Normandie i Frankrike, som har veldig mye krigshistorie. Noe jeg elsker.

"Jeg lener meg ut vinduet og strekker etter dynen jeg hang ut til lufting nr jeg kom hjem i stad, etter og ha brt kofferten opp p rommet. Ute er det bekmrkt, til og med gatelyktene har tatt seg ferie. Et par vinduer er det eneste som lyser opp, sammen med stjernene p himmelen. Stjernene er der alltid, uansett om du ser de eller ikke. Stjernene er som engler. Jeg titter litt mot venstre, og der er du. Som alltid, mamma. Engelen min. Den sterkeste stjernen p den mrke nattehimmelen, som har hengt der i snart tolv r. Jeg titter p de andre stjernene. De andre englene, som tilhrer andre mennesker. Hp, drmmer og kjrlighet. Hemmeligheter stjernene holder p. Jeg lurer p hvem de forskjellige stjernene er, og hva de gjorde.

For tjuefire timer siden gikk jeg p Juno beach med sand mellom trne. Vt sand. Jeg gikk en og en halv kilometer utover stranden, ut mot havet. Det var lav-vann, men havet var snart p vei oppover igjen. Jeg gikk og nynnet for meg selv i mrket, hrte p mkene som kranglet over strandet fisk og vannet som rant i sm bekker langs strandkanten, etter sist det var hyvann. N var det s fredlig her. Om du ser bort i fra mkene, s klart. Jeg snudde meg bort fra havet, og s innover mot landsbyen igjen. Karusellen gikk fortsatt, med munter musikk og blinkende lys. Fulle menn brlte ut, og drita kvinnfolk sang karaoke. P stranden str det en lang ple, p toppen av den, et kors. Et kors hvor det henger en mann. Jesus. Korset lyser. Vannet har steget mer, og nr n fttene mine. Noen regndrper treffer meg p kinnet. Armen. Hode. Sammen med havet, begyner jeg og bevege meg mot land.

Det blir stille igjen, og lydene fra landsbyen drukner i lyden av blgene som slr. Det fredfulle senker seg igjen, og det er vanskelig og forestille seg at her dde over 15.000 unge mennesker for 65 r siden. P stedet jeg str, stod. Stranden var fylt med dd, og havet s mye blod at det ble rdt. Bomber, fallskjermhoppere, fly, maskingevr. Lyden av krig, og re. Langs stranden str det fortsatt bunkere igjen. Med mrke rom, og hule ganger. Her lp tyskere, skytende, skrikende. Og i frykt for eget liv, men med mot for og beskytte landet sitt. De skt p engelskmenn, amerikanere, canadiere og franskmenn som kom med glidefly, bombefly, bter og til fots. De skulle skape fred.

Og det klarte de. Uten de, er det ikke sikkert verden hadde sett ut slik den gjr i dag. I alle fall ikke i Europa. Jeg ser opp p himmelen igjen, og tenker at det finnes minst 15.000 stjerner her. Ekte stjerner, engler. Helter. Takknemlighet, Takk."

n kommentar

Aleksandra

09.mar.2012 kl.00:37

Utruleg bra skrive! Du er veldig flink :)

Skriv en ny kommentar

hits