Stjernehimmel

Fant igjen dette innlegget på en gammel blogg, og synes det var litt fint. Skrev det når jeg kom hjem fra Normandie i Frankrike, som har veldig mye krigshistorie. Noe jeg elsker.

"Jeg lener meg ut vinduet og strekker etter dynen jeg hang ut til lufting når jeg kom hjem i stad, etter og ha bært kofferten opp på rommet. Ute er det bekmørkt, til og med gatelyktene har tatt seg ferie. Et par vinduer er det eneste som lyser opp, sammen med stjernene på himmelen. Stjernene er der alltid, uansett om du ser de eller ikke. Stjernene er som engler. Jeg titter litt mot venstre, og der er du. Som alltid, mamma. Engelen min. Den sterkeste stjernen på den mørke nattehimmelen, som har hengt der i snart tolv år. Jeg titter på de andre stjernene. De andre englene, som tilhører andre mennesker. Håp, drømmer og kjærlighet. Hemmeligheter stjernene holder på. Jeg lurer på hvem de forskjellige stjernene er, og hva de gjorde.

For tjuefire timer siden gikk jeg på Juno beach med sand mellom tærne. Våt sand. Jeg gikk en og en halv kilometer utover stranden, ut mot havet. Det var lav-vann, men havet var snart på vei oppover igjen. Jeg gikk og nynnet for meg selv i mørket, hørte på måkene som kranglet over strandet fisk og vannet som rant i små bekker langs strandkanten, etter sist det var høyvann. Nå var det så fredlig her. Om du ser bort i fra måkene, så klart. Jeg snudde meg bort fra havet, og så innover mot landsbyen igjen. Karusellen gikk fortsatt, med munter musikk og blinkende lys. Fulle menn brølte ut, og drita kvinnfolk sang karaoke. På stranden står det en lang påle, på toppen av den, et kors. Et kors hvor det henger en mann. Jesus. Korset lyser. Vannet har steget mer, og når nå føttene mine. Noen regndråper treffer meg på kinnet. Armen. Hode. Sammen med havet, begyner jeg og bevege meg mot land.

Det blir stille igjen, og lydene fra landsbyen drukner i lyden av bølgene som slår. Det fredfulle senker seg igjen, og det er vanskelig og forestille seg at her døde over 15.000 unge mennesker for 65 år siden. På stedet jeg står, stod. Stranden var fylt med død, og havet så mye blod at det ble rødt. Bomber, fallskjermhoppere, fly, maskingevær. Lyden av krig, og ære. Langs stranden står det fortsatt bunkere igjen. Med mørke rom, og hule ganger. Her løp tyskere, skytende, skrikende. Og i frykt for eget liv, men med mot for og beskytte landet sitt. De skøt på engelskmenn, amerikanere, canadiere og franskmenn som kom med glidefly, bombefly, båter og til fots. De skulle skape fred.

Og det klarte de. Uten de, er det ikke sikkert verden hadde sett ut slik den gjør i dag. I alle fall ikke i Europa. Jeg ser opp på himmelen igjen, og tenker at det finnes minst 15.000 stjerner her. Ekte stjerner, engler. Helter. Takknemlighet, Takk."

Én kommentar

Aleksandra

09.mar.2012 kl.00:37

Utruleg bra skrive! Du er veldig flink :)

Skriv en ny kommentar

hits