Death and all his friends

I disse dommedagstider er det mange spørsmål som blir stilt til verdens befolkning, og som vi stiller oss selv. Skal vi dø? Skal vi dø SÅ unge? Hva skjer når vi dør? om vi dør. Jeg har ingen tro på at dommedagen er nær, for jeg har ingen planer om å dø enda. Jeg har masse jeg skal oppleve, jeg har jo såvidt startet livet for søren.

Ettersom det "regner fugler fra himmelen, og havet blør fisk" er det nok av mennesker som tror jorden går under - at dette er starten på dommedag. Det står nemlig skrevet i bibelen. Jeg tror disse menneskene er redde for å dø, fordi de ikke hvet hva som kommer. Men hvem vet vel det? Jo, de døde. Og jeg har ikke tenkt til å joine denne gruppen, og det skal ikke du heller. Men er du redd for å dø? Se på deg selv, hvilke kjære ting du har - så still deg spørsmålet. Er du redd for å dø?

Jeg er ikke redd før å dø, eller døden. Eller, klart. Jeg er ikke redd for å dø, men er sykt paranoid når det gjelder døden. Jeg hater for eksempel å gå rundt på Oslo S eller sitte på en fullstappet t-bane i frykt for at ett idiotisk mannfolk sprenger seg selv i luften, jeg hater å fly og jeg hater å gå i mørke bakgater eller skogsveier alene. Jeg hater til og med å være hjemme alene når det er mørkt ute. Jeg blir ekstremt paranoid, og beveger meg ikke av flekken om jeg hører mistenkelige lyder. Men det er ikke fordi jeg er redd døden, jeg bare vil ikke at han skal hente meg. Ikke nå.

Jeg har nemlig møtt døden, opp til flere ganger. Jeg har stirret han i de dype grottene hvor det skulle stirret tilbake ett par iskalde, blå øyne. Jeg har følt han på kroppen, kjent hvordan han har strøket meg på kinnet og tatt pusten fra meg. Hørt hvordan pusten hans slår luften ut av menneskekropper, og den hese latteren han alltid etterlater seg når han tar dere vekk fra meg. Han smiler alltid lurt når han drar. Som om han vet noe, noe viktig. Eller kanskje mystisk. Jeg har møtt han, kjent han og sett han forlate med mennesker som skulle bety mye for meg her i livet. Gang på gang.

Man kan ikke være sint på døden. Han gjør bare jobben sin, en jobb som godt kan kategoriseres under "drittjobb" - men som må gjøres. Tenk om ingen døde? The earth would be so crowded! Jeg tror faktisk, ikke for å virke som den kalde, sjelløse personen jeg er dømt til å være, men jeg tror det er sunt å dø. Jeg tror dødsfall er sunne, uansett hvor trist og vondt det er. Uansett hvor mye jeg vrir og vender, griner og skriker over at en person er død - hjelper det meg ingen vei. Jeg må faktisk se på den lyset siden, verden forandrer seg jo ikke. Solen står fortsatt opp neste dag, den bare skinner for en person mindre. Jeg lærer av døden, og vokser på tomrommene han etterlater.

De fleste av dere tenker vel på døden som en mann i sort poncho med en ljå godt plassert i hendene. Man ser aldri ansiktet hans, men om man hadde gjort det ville det vært dødt, seriøst. (Dødsseriøst (nå skal dere le)) Men det er feil. Døden er nemlig en luring. En luring som smiler, tuller og koser seg på jobb. Bare tenk over det, tenk over hvor mange latterlige måter mennesker dør på! Han kjører lyn i fly, så de faller ned fra himmelen, sender haier etter surfere. Folk får ikke åpnet fallskjermen, strikken ryker når du minst trenger det. Folk dør etter å ha presset for hardt under dobesøk, av å sette noe i halsen eller holdt igjen en nys. Igjen, ikke ta meg for å være en kaldt og hjerteløs person - men det er ett poeng.

Jeg tror også de fleste er redd for å dø på grunn av uvissheten. Man kan gruble over hva som skjer. Kommer man til himmelen? Eller helvette? Eller skjer ingenting. Absolutt ingenting. Jeg tror det må skje noe. For bare tenk, hvor lenge har ikke universet eksistert? Og hvor lenge har ikke mennesker gått på jorden? Skal vi liksom bare "være til" i 0-120 år av flere millioner milliarder? Det blir bare feil. Vi kan da ikke bare blir borte? Tankene våre? Vi må bli av noe sted. Vi vet bare ikke hvor.

Jeg mener at dere ikke skal være redd for å dø, ikke nå. Dø skal du gjøre en dag uansett, det er noe du ikke kommer unna. (jeg renger med..) at du er ung, og har hele livet foran deg. Gjør noe ut av det, istedet for å gå å bekymre deg for en skikkelse du en dag skal gå hånd i hånd med. Sitter du i kroken din og teller spikre i plankene i taket ditt fordi du er redd for at mohammad spoudammad skal ta en liten "bangbang" eller at du blir truffet av en bil, har du på en måte tapt. Du lever jo ikke da, du bare venter på morromannen, og gjør jobben mye enklere for han. Kos dere med det dere gjør, og ikke tenk på hva alle syns. Prøv å ha det bra med deg selv, om det innebærer oppmerksomhet mot den store kløfta under haken din eller sjarmen når du hjelper en annen. Gjør det som får deg til å føle deg bra! Med mennesker du smiler av. Alle, og jeg mener absolutt alle har noe eller noen og leve for. Ikke vær redd for døden. Han er ikke en person man trenger å være redd for. Han møter du før eller siden. Men nå trenger du ikke være redd.

Hva tror dere skjer når man dør?

7 kommentarer

Nina

09.jan.2011 kl.16:04

Wow, du skriver så utrolig bra!:D Flere innlegg takk!!

pernille:D

09.jan.2011 kl.16:26

shit du er flink:D fin blogg:)

besøk min også da!

nick

09.jan.2011 kl.16:27

sykt flink, tonje

Kristin 1

09.jan.2011 kl.17:22

Du er skikkelig flink til å skrive!!

Jeg tror man kommer til himmelen og sitter på skyene og ser ned på resten av verden <3

kine

09.jan.2011 kl.19:13

du skriver sykt bra, tonje!

Tonje

11.jan.2011 kl.13:50

kine: varmer kine, tusen takk!!

Tonje

11.jan.2011 kl.13:51

Kristin 1: millioner takk kristin <3

Skriv en ny kommentar

Tonje

Tonje

17, Lunner

Jeg har rødt hår og fregner.

















Kategorier

Arkiv

hits