Death and all his friends

I disse dommedagstider er det mange sprsml som blir stilt til verdens befolkning, og som vi stiller oss selv. Skal vi d? Skal vi d S unge? Hva skjer nr vi dr? om vi dr. Jeg har ingen tro p at dommedagen er nr, for jeg har ingen planer om d enda. Jeg har masse jeg skal oppleve, jeg har jo svidt startet livet for sren.

Ettersom det "regner fugler fra himmelen, og havet blr fisk" er det nok av mennesker som tror jorden gr under - at dette er starten p dommedag. Det str nemlig skrevet i bibelen. Jeg tror disse menneskene er redde for d, fordi de ikke hvet hva som kommer. Men hvem vet vel det? Jo, de dde. Og jeg har ikke tenkt til joine denne gruppen, og det skal ikke du heller. Men er du redd for d? Se p deg selv, hvilke kjre ting du har - s still deg sprsmlet. Er du redd for d?

Jeg er ikke redd fr d, eller dden. Eller, klart. Jeg er ikke redd for d, men er sykt paranoid nr det gjelder dden. Jeg hater for eksempel g rundt p Oslo S eller sitte p en fullstappet t-bane i frykt for at ett idiotisk mannfolk sprenger seg selv i luften, jeg hater fly og jeg hater g i mrke bakgater eller skogsveier alene. Jeg hater til og med vre hjemme alene nr det er mrkt ute. Jeg blir ekstremt paranoid, og beveger meg ikke av flekken om jeg hrer mistenkelige lyder. Men det er ikke fordi jeg er redd dden, jeg bare vil ikke at han skal hente meg. Ikke n.

Jeg har nemlig mtt dden, opp til flere ganger. Jeg har stirret han i de dype grottene hvor det skulle stirret tilbake ett par iskalde, bl yne. Jeg har flt han p kroppen, kjent hvordan han har strket meg p kinnet og tatt pusten fra meg. Hrt hvordan pusten hans slr luften ut av menneskekropper, og den hese latteren han alltid etterlater seg nr han tar dere vekk fra meg. Han smiler alltid lurt nr han drar. Som om han vet noe, noe viktig. Eller kanskje mystisk. Jeg har mtt han, kjent han og sett han forlate med mennesker som skulle bety mye for meg her i livet. Gang p gang.

Man kan ikke vre sint p dden. Han gjr bare jobben sin, en jobb som godt kan kategoriseres under "drittjobb" - men som m gjres. Tenk om ingen dde? The earth would be so crowded! Jeg tror faktisk, ikke for virke som den kalde, sjellse personen jeg er dmt til vre, men jeg tror det er sunt d. Jeg tror ddsfall er sunne, uansett hvor trist og vondt det er. Uansett hvor mye jeg vrir og vender, griner og skriker over at en person er dd - hjelper det meg ingen vei. Jeg m faktisk se p den lyset siden, verden forandrer seg jo ikke. Solen str fortsatt opp neste dag, den bare skinner for en person mindre. Jeg lrer av dden, og vokser p tomrommene han etterlater.

De fleste av dere tenker vel p dden som en mann i sort poncho med en lj godt plassert i hendene. Man ser aldri ansiktet hans, men om man hadde gjort det ville det vrt ddt, serist. (Ddsserist (n skal dere le)) Men det er feil. Dden er nemlig en luring. En luring som smiler, tuller og koser seg p jobb. Bare tenk over det, tenk over hvor mange latterlige mter mennesker dr p! Han kjrer lyn i fly, s de faller ned fra himmelen, sender haier etter surfere. Folk fr ikke pnet fallskjermen, strikken ryker nr du minst trenger det. Folk dr etter ha presset for hardt under dobesk, av sette noe i halsen eller holdt igjen en nys. Igjen, ikke ta meg for vre en kaldt og hjertels person - men det er ett poeng.

Jeg tror ogs de fleste er redd for d p grunn av uvissheten. Man kan gruble over hva som skjer. Kommer man til himmelen? Eller helvette? Eller skjer ingenting. Absolutt ingenting. Jeg tror det m skje noe. For bare tenk, hvor lenge har ikke universet eksistert? Og hvor lenge har ikke mennesker gtt p jorden? Skal vi liksom bare "vre til" i 0-120 r av flere millioner milliarder? Det blir bare feil. Vi kan da ikke bare blir borte? Tankene vre? Vi m bli av noe sted. Vi vet bare ikke hvor.

Jeg mener at dere ikke skal vre redd for d, ikke n. D skal du gjre en dag uansett, det er noe du ikke kommer unna. (jeg renger med..) at du er ung, og har hele livet foran deg. Gjr noe ut av det, istedet for g bekymre deg for en skikkelse du en dag skal g hnd i hnd med. Sitter du i kroken din og teller spikre i plankene i taket ditt fordi du er redd for at mohammad spoudammad skal ta en liten "bangbang" eller at du blir truffet av en bil, har du p en mte tapt. Du lever jo ikke da, du bare venter p morromannen, og gjr jobben mye enklere for han. Kos dere med det dere gjr, og ikke tenk p hva alle syns. Prv ha det bra med deg selv, om det innebrer oppmerksomhet mot den store klfta under haken din eller sjarmen nr du hjelper en annen. Gjr det som fr deg til fle deg bra! Med mennesker du smiler av. Alle, og jeg mener absolutt alle har noe eller noen og leve for. Ikke vr redd for dden. Han er ikke en person man trenger vre redd for. Han mter du fr eller siden. Men n trenger du ikke vre redd.

Hva tror dere skjer nr man dr?

7 kommentarer

Nina

09.jan.2011 kl.16:04

Wow, du skriver s utrolig bra!:D Flere innlegg takk!!

pernille:D

09.jan.2011 kl.16:26

shit du er flink:D fin blogg:)

besk min ogs da!

nick

09.jan.2011 kl.16:27

sykt flink, tonje

Kristin 1

09.jan.2011 kl.17:22

Du er skikkelig flink til skrive!!

Jeg tror man kommer til himmelen og sitter p skyene og ser ned p resten av verden <3

kine

09.jan.2011 kl.19:13

du skriver sykt bra, tonje!

Tonje

11.jan.2011 kl.13:50

kine: varmer kine, tusen takk!!

Tonje

11.jan.2011 kl.13:51

Kristin 1: millioner takk kristin <3

Skriv en ny kommentar

hits