1998 var året livet mitt ble snudd på hode. Hver eneste dag lurer jeg på om det noen gang kommer til å snu tilbake. Alt jeg vet er at moren min, hun var det sterkeste mennesket jeg vet om. Hun var fantastisk og god. Snill og omtenksom. Rettferdighetsinnstilt og nyskjerrig. Tre uker for hun forlot oss, valgte hun likevel og gjennomføre briyllupet. Ringen fikk jeg til min konfirmasjon - og den minner meg alltid på at du aldri er for svak for noe, så lengde du bestemmer deg.
Vil bare dele en film med dere :) for rundt to måneder siden var jeg på en helt fantastisk tur til Ukraina som jeg kommer til å skrive mer om senere. Vi besøkte blant annet barnehjem, gamlehjem, internatskoler for barn som hadde mistet foreldrene, dro på ekstremtsafari og besøkte konsentrasjonsleire. Vi besøkte også sigøynerlandsbyer, noe som kanskje var noe av det sterkeste. Som sagt skal jeg skrive masse om det senere, men her er en liten film jeg har laget fra besøket i den ene sigøynerlandsbyen!
Jeg skulle ønske jeg ble astronaut. Det var backupplanen om jeg ikke ble jagerlflypilot - men så fant vi ut at jeg er halvt bilnd. Knust drøm, blinde mennesker kan også gråte. Jeg elsker verdensrommet, fordi verdensrommet er ett eneste stort eventyr. Den store forskjellen er at dette eventyret aldri tar slutt. Det er rundt oss hele tiden. Den beksorte nattehimmelen med alle stjernene, englene på. Det slutter aldri å overraske og inspirere. Det er bare nydelig. Vakkert. Ett mysterium. Fascinerende. Jeg elsker det.
Jeg skulle ønske jeg kan bli astronaut.
Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortalt dere at jeg har gått i vinterdvale og derfor ikke har vist livstegn her på ..en stund, men som elev ved en vidregående skole er ikke det akkuratt det smarteste trekket. Jeg hater denne tiden på året. Det er mørkt når jeg står opp, mørkt når jeg drar, sitter inne i ett bygg halve dagen for så å gå ut i mørket igjen. Dessuten funker ikke varmeovnen min, og det er -10 grader KONSTANT. I natt tar jeg dyna ned på badet og sover der, varmekabler i gulvet er gull. Men jo, vi må feire kjære lesere!! Jeg har fått min personlige "hater" :) eller, kommentarene er ikke så drøye, så vi kan vel kalle den en missliker. Har jo hatt en del av de på mine gamle blogger, men kjære anonym (sykt fett navn ass), du er nr. 1 på blogg.do. HURRA
Her om dagen så ba kjære Anoynom meg skaffe meg ett liv. OG kalte meg freak..Jeg gråt lenge kan du tro
Kunne selvsagt gått helt bananas, ringt politiet og annmeldt stakkaren - eller gjort som alle rosabloggerne og laget ett langt innlegg om at denne personen bare er kjempemisunnelig på meg og mitt perfekte liv. Men denne personen har jo et ganske godt poeng, og jeg skrev jo selv i innlegget at jeg manglet, nettopp ett liv. Derfor gikk jeg til Norges svar på ebay, nemlig finn.no!
Tenker dette er alt man trenger for å ha et bra liv? En fin brudekjole, røde skinnseter i bilen, steamdusj og chihuahua? Er heller en nolifer.
Men jeg er jo ginger, og som en del av dere kanskje allerede vet sliter vi jo av mangel på en sjel. Har jeg fått høre. Et par tusen ganger. Av mine gode venner.. Så jeg tenke jeg skulle finne meg en, da. Når jeg først var i gang.
...men det eneste som dukket opp var disse to jævlene.
Så jeg fjernet "en" og søkte bare etter en sjel..
..og da kom det ett BORD, som er SNILT. ..og folk sier at jeg ikke har et liv
Flyttet meg over til "til salgs" kategorien, da skjedde det litt mer
Herregud hva feiler det folk? SKO. med SJEL? Skal en SKO ha en sjel og ikke jeg? Får nok ikke noe mer fornuftig ut av en samtale med skoene dine, for å si det sånn. Eller sitte å ha en dialog med sofaen sin. Greit at ensome mennesker snakker med GPS'n når de er ute å kjører - men EN SKO? fy påfugl
Nei, jeg er glad i det livet jeg har jeg. Jeg lever, jeg smiler og jeg eier ikke ett par stygge, røde sko eller en chihuahua. Jeg har det jeg trenger, så kjære Anonym:
Hei dere, jeg er syk. Og når man er syk og isolert fra omverdnen, er det meget lite som skjer. Og jeg kjeder meg.
Ettersom jeg klarte å søle kald kakao over halve gulvet, demonterte jeg i samme slengen hele sengen min. Den bestod faktisk av ganske mange deler, hele fire store madrasser pluss tre overmadrasser.
Som sengeliggende er jo komforten ganske viktig. Midt i sengen har det vært en jævla grop jeg alltid faller ned i, så jeg lekte Tore på sporet og søkte etter skaden.
Greia var at to av madrassene søren meg er DEFORMERT. Og lager en supersprekk MITT i herligheten. Typisk.
Sprekken prøvde å spise meg også, så jeg kjempet litt for livet.
Løste problemet med å snu madrassene. Funker som søren. Det var en givende opplevelse jeg kommer til å ta med meg senere her i livet.
..Ellers har jeg prøvd å koke egg. Har hatt dødelig lyst på pannekaker siden onsdag, men med ETT egg kommer man ikke langt..
Jeg aner ikke hva som har skjedd, men på en eller annen måte ser det ut som et dyr har født i kjelen.
Mangel på sosial omgang har også gått hardt utover husets hund, som jeg prøvde å knytte bånd med ettersom det ikke går an å kose med fisk.
Vi er venner for livet:)
Du har også verdens vakreste knær. Laddergoat
Jeg har kjøpt fisk.
Spock og Noldus. Noldus fordi han er en helt, spock fordi ...intern joke
I'ts omg-fish.
I disse dommedagstider er det mange spørsmål som blir stilt til verdens befolkning, og som vi stiller oss selv. Skal vi dø? Skal vi dø SÅ unge? Hva skjer når vi dør? om vi dør. Jeg har ingen tro på at dommedagen er nær, for jeg har ingen planer om å dø enda. Jeg har masse jeg skal oppleve, jeg har jo såvidt startet livet for søren.
Ettersom det "regner fugler fra himmelen, og havet blør fisk" er det nok av mennesker som tror jorden går under - at dette er starten på dommedag. Det står nemlig skrevet i bibelen. Jeg tror disse menneskene er redde for å dø, fordi de ikke hvet hva som kommer. Men hvem vet vel det? Jo, de døde. Og jeg har ikke tenkt til å joine denne gruppen, og det skal ikke du heller. Men er du redd for å dø? Se på deg selv, hvilke kjære ting du har - så still deg spørsmålet. Er du redd for å dø?
Jeg er ikke redd før å dø, eller døden. Eller, klart. Jeg er ikke redd for å dø, men er sykt paranoid når det gjelder døden. Jeg hater for eksempel å gå rundt på Oslo S eller sitte på en fullstappet t-bane i frykt for at ett idiotisk mannfolk sprenger seg selv i luften, jeg hater å fly og jeg hater å gå i mørke bakgater eller skogsveier alene. Jeg hater til og med å være hjemme alene når det er mørkt ute. Jeg blir ekstremt paranoid, og beveger meg ikke av flekken om jeg hører mistenkelige lyder. Men det er ikke fordi jeg er redd døden, jeg bare vil ikke at han skal hente meg. Ikke nå.
Jeg har nemlig møtt døden, opp til flere ganger. Jeg har stirret han i de dype grottene hvor det skulle stirret tilbake ett par iskalde, blå øyne. Jeg har følt han på kroppen, kjent hvordan han har strøket meg på kinnet og tatt pusten fra meg. Hørt hvordan pusten hans slår luften ut av menneskekropper, og den hese latteren han alltid etterlater seg når han tar dere vekk fra meg. Han smiler alltid lurt når han drar. Som om han vet noe, noe viktig. Eller kanskje mystisk. Jeg har møtt han, kjent han og sett han forlate med mennesker som skulle bety mye for meg her i livet. Gang på gang.
Man kan ikke være sint på døden. Han gjør bare jobben sin, en jobb som godt kan kategoriseres under "drittjobb" - men som må gjøres. Tenk om ingen døde? The earth would be so crowded! Jeg tror faktisk, ikke for å virke som den kalde, sjelløse personen jeg er dømt til å være, men jeg tror det er sunt å dø. Jeg tror dødsfall er sunne, uansett hvor trist og vondt det er. Uansett hvor mye jeg vrir og vender, griner og skriker over at en person er død - hjelper det meg ingen vei. Jeg må faktisk se på den lyset siden, verden forandrer seg jo ikke. Solen står fortsatt opp neste dag, den bare skinner for en person mindre. Jeg lærer av døden, og vokser på tomrommene han etterlater.
De fleste av dere tenker vel på døden som en mann i sort poncho med en ljå godt plassert i hendene. Man ser aldri ansiktet hans, men om man hadde gjort det ville det vært dødt, seriøst. (Dødsseriøst (nå skal dere le)) Men det er feil. Døden er nemlig en luring. En luring som smiler, tuller og koser seg på jobb. Bare tenk over det, tenk over hvor mange latterlige måter mennesker dør på! Han kjører lyn i fly, så de faller ned fra himmelen, sender haier etter surfere. Folk får ikke åpnet fallskjermen, strikken ryker når du minst trenger det. Folk dør etter å ha presset for hardt under dobesøk, av å sette noe i halsen eller holdt igjen en nys. Igjen, ikke ta meg for å være en kaldt og hjerteløs person - men det er ett poeng.
Jeg tror også de fleste er redd for å dø på grunn av uvissheten. Man kan gruble over hva som skjer. Kommer man til himmelen? Eller helvette? Eller skjer ingenting. Absolutt ingenting. Jeg tror det må skje noe. For bare tenk, hvor lenge har ikke universet eksistert? Og hvor lenge har ikke mennesker gått på jorden? Skal vi liksom bare "være til" i 0-120 år av flere millioner milliarder? Det blir bare feil. Vi kan da ikke bare blir borte? Tankene våre? Vi må bli av noe sted. Vi vet bare ikke hvor.
Jeg mener at dere ikke skal være redd for å dø, ikke nå. Dø skal du gjøre en dag uansett, det er noe du ikke kommer unna. (jeg renger med..) at du er ung, og har hele livet foran deg. Gjør noe ut av det, istedet for å gå å bekymre deg for en skikkelse du en dag skal gå hånd i hånd med. Sitter du i kroken din og teller spikre i plankene i taket ditt fordi du er redd for at mohammad spoudammad skal ta en liten "bangbang" eller at du blir truffet av en bil, har du på en måte tapt. Du lever jo ikke da, du bare venter på morromannen, og gjør jobben mye enklere for han. Kos dere med det dere gjør, og ikke tenk på hva alle syns. Prøv å ha det bra med deg selv, om det innebærer oppmerksomhet mot den store kløfta under haken din eller sjarmen når du hjelper en annen. Gjør det som får deg til å føle deg bra! Med mennesker du smiler av. Alle, og jeg mener absolutt alle har noe eller noen og leve for. Ikke vær redd for døden. Han er ikke en person man trenger å være redd for. Han møter du før eller siden. Men nå trenger du ikke være redd.
Hva tror dere skjer når man dør?
Jeg regner med at dere alle er fullt klare over at vi nå befinner oss i desember, og at det ikke er lenge til jul. Går du ikke under denne katogorien, mangler du et par sosiale antenner. Just sayin'! Over alt hvor vi går, hva vi hører på eller det vi ser består av jul. Hvor koselig julen er, hvor mye glede den gir. Om alt det deilige som kommer fremover. Om roen som senker seg, om alt det koselige man skal finne på med venner og familie og all maten du skal dytte i kroppen med et smil om munnen. For ikke å snakke om godteriene og kakene du skal fortære i etterkant! Alle gavene, pakkene og forventningene som ligger i ekser, papir og bånd under ett tre, ett som er tatt inn, festet til en fot og pyntet med stjerne i toppen. Forventningene du har til disse, disse innpakkede hemmelighetene kan bygges høy opp. De kan være skyhøye, og du går rundt å lager en takketale du skal holde for foreldrene dine når du endelig får den gaven du ønsker deg, det du vil ha. Samtidig kan disse forventningene rives ned på sekunder.
Han fryser der han går. Klærne er tynne, de litt for store skoene er fortsatt våte og vantene har fått masse hull. Han er ikke sikker på om de klarer seg gjennom en vinter til. Alt han ønsket seg var et par vanter, så han kunne holde fingrene varme. Alt han konsentrerte seg om nå, var å skaffe nok penger. Og at de hersens vantene skulle holde én vinter til, bare én vinter til. Menneskene rundt han så på han med avsky, der han satt under en julebjelle i Karl Johan.
For meg er desember den verste måneden. Det finnes ingen måned som sliter meg så mye ut, gjør meg så deprimert eller tar så hard på som desember. Først kommer skolen - hvor lærerene ser ut til å ha spart det meste av prøver, tentamner, innleveringer, analyser, rapporter og fremføringer til disse ukene. Sefølgelig også de som teller mest på karakterene du får, karakterene du skal søke neste års skole med. Når det er unnagjort, er det alt julemaset. Julegaver skal kjøpes inn, og ønsker skal skvieses ut. Og de ønskene du kommer med, er enten for dyre, ufornuftige eller teite. Jo eldre du blir. Hvis du sier at alle kan spleise, slik at du bare får en julegave i år - blir det feil. Selv om du får det du ønsker seg. Om du sier du ønsker det penger, blir det også feil. "Det er for kjedelig å gi, ønsk deg noe annet". Så sitter du igjen med masse gaver du ikke har bruk for, som du må bytte.
Om han bare kunne tjene nok penger. Ett par vanter kostet jo ikke så mye nå for tiden, men han klarte ikke få dagene til å gå rundt om han ikke fikk kjøpt maten og drikken han trengte. Han hadde akkuratt nok, men noen dager holdt det ikke en gang til en bolle. Spesielt ikke i disse førjulstider. Alle stresser bare rundt å bruker penger på alt og ingenting. Så mye at de ikke en gang kan avsi en liten krone eller to, til en mann uten vanter.
For det er det som skjer i romjulen. De første dagene er alt stengt, og du drar med familien over halve landet for å spise middag, ha sosial omgang med familie du ikke ser så mye av i hverdagen, fortelle om alle de fine gavene og hvordan det går ellers i livet. Personlig hat, missliker jeg sterkt julemat. Ribbe og hvite, feite fleskejulepøser er virkelig ikke så godt. I alle fall ikke når det er kaldt. Så når disse dagene endelig er over, og butikkene åpner igjen er det godt å kunne spise noe .. smaklig. Og ja, når butikkene endelig åpner skal alle stresse seg frem samtidig for å bytte stygge klær eller en klokke i feil farge. Eller ett spill du fikk tre stykker av.
Det var den kaldeste natten på flere år. Han hadde blitt kastet ut av oslo s rundt to den natten, og fant ikke noe sted å sove før det begynte å bli lyst over åsene rundt hovedstaten. Ved siden av en varmepumpe, mellom to høye bygninger i en bakgate hadde han funnet en gammel konteiner med noen klær han fikk stappet rundt den robuste, men samtidig ynkelige kroppen. Den natten la han seg til å sove med et smil om munnen, for første gang på mange år. Han lå mykt, hadde ly og noe isolasjon. Han kunne sove trygt.
Så, endelig kommer dagen du kan sove lenge. Hvor du kan dra deg ordentlig, kose deg med en film og sove skikkelig ut. Det er også dagen året slutter, og ett nytt begynner. Den siste dagen i et år som kanskje har vært det beste du har hatt, som har forandret en del i livet ditt eller som du helst vil skrive i glemmeboken. Denne dagen er man oppe helt til neste år. Denne dagen er unik. Men så, etter årsskifte og en dag med hvile er det skole igjen. Og den treffer deg i trynet som en bitch på byen. Noen ganger er du klar, mens andre ganger er det slaget nok til å rive deg av pinnen. Desember har satt sine spor, og som den blåveisen du får. Men nå, nå er du i januar og starten på noe nytt.
Det var ikke før det hadde blitt mørkt at jeg fikk beskjeden bekreftet. Han hadde frosset ihjel. Fryst til døde. Det var kanskje det beste. Det var kanskje det han trengte mest. Under armen hadde jeg en liten pakke, pakket inn i englepapir med rødt pyntepånd. Jeg hadde skrevet en liten hilsen, ønsket han en god jul og at han nå kunne holde varmen bedre. Hadde jeg bare fått levert den ett par dager før. Hadde jeg ikke vært så egoistisk. Hadde jeg bare.... Hvem skulle jeg nå gi de hvite vantene med sort strikkemønster til?
Jeg gleder meg til jul. Det er jo tross alt også en av de koseligste tidene på året, og en tid man lengter etter på kalde høstdager. Jeg synes bare julen har blitt så oppskrytt i det siste. Og jeg kunne bare ønske at alle tok seg litt tid til å tenke over hvor bra vi faktisk har det. Smil.
